Oppgaven vil konkret ta for seg en del spørsmål som jeg har sett som sentrale i forbindelse med gudsbeviset. Bl.a. skal jeg forsøke å analysere en del sentrale begreper som omtales ofte, og som er sentrale i forståelsen av Spinoza. Disse begrepene er bl.a. Gud, substans, attributt, modus, og begreper som «å være i seg selv», «å være årsak til seg selv», «Guds frihet», natura naturans og natura naturata . Jeg skal også prøve å diskutere en del andre ting som er tilknyttet temaet. Spørsmålet om han er ateist, eller ikke , og hvorfor han skriver Etikken på aksiomatisk form er emner som vil bli berørt.

I denne tilnærmingen mot «det aller helligste» i filosofiske spørsmål etter min mening, nemlig verdens struktur, skal jeg, ved hjelp av Spinoza, forsøke å belyse ett syn på saken. Et syn som i aller høyeste grad har betydning for vår eksistens som mennesker såvel i dag, som for mennesker til alle tider.

Bakgrunnen for Spinozas filosofi er at han ønsket å forstå utover de «daglige» ting. Han strebet etter en forståelse av det høyeste gode. Årsaken var at han trodde at det måtte være egnet til å gi ham en følelse av varig tilfredshet og glede. Denne følelsen finnes i en egen art forståelse av verden, seg selv, alle tings nødvendige sammenheng, i Gud (substansen eller naturen). Altså, det å forstå seg selv er å forstå noe mer enn seg selv. Vi lever stadig i forhold til andre mennesker og ting, til andre deler av naturen. Det forhold som hver og en av oss er bestemt av, og i en forstand er, kan med rette sies å være en sammenheng mellom flere naturlige deler. Å forstå det enkelte menneske er derfor å forstå denne sammenheng. Hva er vel da mere naturlig enn å gå rett på sak for å prøve å finne det mest grunnleggende for verdens struktur? Hva består denne verdens struktur av, og kan vi vite at det vi kommer frem til er sant? Det er de to store spørsmål vi ønsker besvart. Spinoza definerer substans, Gud eller naturen og beviser at dette må være slik.

Først skal jeg ganske enkelt ta for meg de arter av ting og begreper som ifølge Spinoza, inngår i sammenhengen, eller som sammenhengen består av. Det er tilstrekkelig å nevne tre hovedarter, nemlig Gud (substansen, naturen i sin helhet), attributt og modus. Om Gud heter det at han er enestående; det finnes bare en Gud (en evig og uendelig substans, en natur i sin helhet). Gud (substansen, naturen i sin helhet) sies å bestå av et uendelig antall attributter, som hvert uttrykker og representerer Gud på sin måte. Vi vet at det finnes uendelig mange attributter fordi Gud har uendelig eksistens som ikke kan bli begrenset av tenkning eller utstrekning. Tenkningens attributt og utstrekningens attributt er nemlig de eneste attributtene menneskene har tilgang til. Disse to kjennetegnes av at de avspeiler det vi i en viss forstand selv er. Vi består av legeme, som kjennetegner en viss utstrekning, og sjel som fremfor alt kjennetegnes ved at den tenker. Her er det viktig at vi presiserer at utstrekningens attributt er selve betegnelsen på det å være utstrakt uten å selv være bundet til en bestemt og begrenset form. Tilsvarende for tenkningens attributt, det er betegnelsen på alt som har med tenkning (eller forståelse) å gjøre, dvs. selve betegnelsen på selve den egenskap å være tenkende eller å kunne tenke, uten å være bundet til noen bestemt og begrenset tanke. Det er gjennom disse to attributter at mennesket har tilgang til og tar del i Gud (substansen, hele naturen).

Mennesket er et eksempel på det Spinoza kaller en modus. Mennesket er en del av Gud (av substansen eller naturen). «Modus» er en generell betegnelse på det som er en slik del av det hele. Enhver del er en modus. Og enhver del eller modus er en bestemt og begrenset del av Gud og derigjennom et bestemt og begrenset uttrykk for Gud. Gud uttrykker seg selv på en bestemt og begrenset måte gjennom de enkelte deler eller modi. De er hver for seg et enhetlig uttrykk for Gud, men de gjenspeiler Gud på to forskjellige måter. Av dette følger at det finnes to arter av modi, tenkende modi og utstrakte modi, eller enklere, det finnes på den ene side tanker eller ideer, og på den annen side materielle, «legemlige» ting. De enkelte tanker eller ideer hører inn under tenkningens attributt, mens de enkelte materielle ting hører under utstrekningens attributt. Tenkningens attributt er betegnelsen på det som er felles for alle enkelte tanker, nemlig det at alle tanker uttrykker og grunner seg på eller utspringer fra en tenkende evne. De enkelte tanker eller ideer innebærer derfor i en forstand tenkningens attributt, eller Gud forsåvidt som han betraktes som en «tenkende ting». Utstrekningens attributt betegner det som er felles for alle materielle eller legemlige ting, nemlig det at alle ting utspringer fra og grunner seg på og derfor uttrykker utstrekning. De enkelte materielle ting innebærer derfor i en forstand sitt, dvs. utstrekningens attributt, eller Gud forsåvidt han betraktes som en «utstrakt ting». Her er det verd å merke seg at modiene ofte er vidt forskjellige uttrykk for ett og det samme. «Enheten i alle forskjeller» eller «forskjeller som uttrykk for det samme» kan tjene som nøkkeluttrykk til Spinozas lære om Gud, substansen eller naturen i sin helhet.

En slik skjematisk fremstilling kunne gi inntrykk av at Gud og attributtene er noe som eksisterer utenfor modiene og altså utenfor seg selv. Det er i henhold til det som er sagt selvfølgelig ikke tilfelle. Enhver modus er et bestemt og begrenset uttrykk for sitt attributt og derigjennom for Gud. Gud ertilstede i modiene på en bestemt måte, i deres måte å være til på. Gud er, med et annet uttrykk, en immanent årsak til at modiene er til og fungerer og virker på hverandre som de gjør. Spinozas Gudsbegrep er slik at å forstå det er å forstå noe i seg selv, det er å forstå noe som skjer i en selv, i ens samvirke med andre deler av naturen. Heri adskiller Spinozas Gudsbegrep seg bl.a. fra det kristne. Det kristne Gudsbegrep er ofte oppfattet slik at Gud er «en helt annen», og dermed «en» man kan stå i forhold til og også vende seg bort fra. Spinozas Gud kan ikke unngås. Å benekte hans eksistens er å motsi seg selv. Det er å benekte at man selv eksisterer mens man gjør det.

Når vi vet dette så kan Gud («alt som er») fremstilles som en årsaks- og virkningssammenheng mellom modiene. Det som er, er altså en sammenheng mellom et uendelig antall modi eller materielle ting i utstrekningens attributt på den ene side, og mellom et uendelig antall modi eller tanker eller ideer i tenkningens attributt på den annen side.

Denne beskrivelsen kan gi inntrykk av at modiene i de to attributter eksisterer hver for seg i absolutt isolasjon fra hverandre, men dette er ikke riktig. De to arter av modi er ganske visst forskjellige, men de eksisterer ikke desto mindre i intim forbindelse med hverandre. Med en viss rett kan det sies at den enes eksistens alltid forutsetter og er ledsaget av den annens. De er parallelle. Dvs. At en ide (en modus i tenkningens attributt) alltid er en ide av noe, en ting (primært en modus i utstrekningens attributt). Eks.; Sjelen til et menneske er vesensforskjellig fra legemet, men de eksisterer parallelt i en gjensidig avhengighet.

En sand Ide maa stemme overens med sin Genstand.

Som vi har sett består Gud eller substansen av en sammenheng av et uendelig antall «enhetlige» modi eller deler av naturen.. I en slik sammenheng er enhver modus mer enn seg selv. Å forstå sammenhengen er å forstå seg selv. Jo mere man forstår den sammenheng man lever i, desto mere forstår man seg selv, og desto mere forstår man Gud, ettersom Gud ikke er noe annet enn den uendelige sammenheng mellom alle deler av naturen. Derfor; å forstå den sammenheng man lever i, er å forstå Gud slik han kommer til uttrykk i ens måte å være på. Jo større del av den uendelige sammenheng man forstår, desto mere forstår man Gud i seg selv, eller seg selv som uttrykk for Gud, for alt som er. Det er mulig, fremfor alt en menneskelig mulighet, å komme utenfor sitt snevre jeg med en mere adekvat forståelse av den sammenheng med andre mennesker og andre deler av naturen man i alle tilfelle lever i. Ifølge Spinoza er det dette vi alle egentlig streber etter, vi streber etter å bli mere enn oss selv. Jeg tror det er riktig.

Før jeg går over til en mer spesifikk forklaring av selve Gudsbeviset skal jeg kort nevne noen av de mest karakteristiske trekk ved Gud og attributtene på den ene side og modiene på den annen. I lys av det forangående skulle det i noen grad være mulig å lokalisere deres betydning.

De karakteristiske trekk jeg tenker på er:

(I) -å være i seg selv (in se esse)

-å begripes ved seg selv (per se concipi)

-å være årsak til seg selv (causa sui)

-å ha en essens som innebærer nødvendig eksistens eller å eksistere med nødvendighet.

Denne rekken gjelder for Gud og attributtene. Gud og attributtene er i seg selv, begripes ved seg selv, er årsak til seg selv og har en essens som innebærer nødvendig eksistens. For modiene har vi en tilsvarende rekke:

(II)-å være i noe annet (in alio esse)

-å begripes ved noe annet (per aliud concipi)

-å være forårsaket av noe annet (causa alia)

-å ha en essens som ikke innebærer nødvendig eksistens eller å ikke eksistere med nødvendighet.

Modiene, herunder vi selv, er i noe annet, begripes ved noe annet, er forårsaket av noe annet og eksisterer ikke med nødvendighet. Dette «annet» som modiene er i, begripes ved og er forårsaket av, er naturlig nok Gud eller Substansen. Mere spesifisert; de enkelte ideer er i, begripes ved og er forårsaket av tenkningens attributt (av Gud forsåvidt som han forstås som en uendelig tenkende kraft), og de enkelte materielle er i, begripes ved og er forårsaket av utstrekningens attributt (av Gud forsåvidt som han forstås som utstrekning eller en uendelig fysisk kraft).

Hva betyr så dette? I første omgang kan det være nyttig å bruke noen hjelpeuttrykk. Gud og attributtene er «selvhjulpne», de trenger ikke noe annet for å være til eller begripes, de er seg selv «nok». Her kan man føye til at siden Gud og attributtene representerer det totale, så kan det ikke være noe utenfor dem som kunne «hjelpe» eller som de kunne begripes ved eller forårsakes av. Tenkningens attributt representerer den totale forståelse, dvs., selve tenkningens eller forståelsens dimensjon, selve det å kunne tenke. Utstrekningens attributt representerer, tilsvarende, den totale utstrekning, dvs., selve den utstrakte eller fysiske krafts dimensjon, selve det å være utstrakt eller å være en fysisk kraft. Det å tenke kan f.eks. ikke avledes av det å være utstrakt. De to attributtene har ingenting med hverandre å gjøre. De er enestående gitte størrelser. Og man kan ikke, eller skal ihvertfall ikke kunne tenke seg at de skulle opphøre å eksistere som dimensjoner. Hvis man kan det, er det et tegn på at man tenker, ikke på selve tenkningens eller utstrekningens dimensjon, men på et eller annet bestemt og begrenset uttrykk for dem, dvs., man tenker på modiene.

Modiene kan ganske visst opphøre å eksistere. De «kommer og går». De er «forgjengelige». Her kan man tenke på seg selv, på det å være menneske. Enhver av oss kan når som helst opphøre å være til, av årsaker som ligger utenfor vår kontroll. Og når vi eksisterer så trenger vi ustanselig hjelp for å fortsette, såvel legemlig som sjelelig eller forståelsesmessig. Derfor er vi alltid mer enn «bare» oss selv. Vi er i en vesentlig forstand dette annet eller de andre som hjelper oss å eksistere. Nettopp derfor kan vi heller ikke begripes ved oss selv. Å begripe eller forstå seg selv, er å forstå noe mere enn seg selv, det er også å forstå de andre som gjør at vi er de vi er (se ovenfor). Det samme gjelder om enn på forskjellige måter for alle andre modi, for alle deler av naturen.

Så langt er de fleste definisjonene plassert. Det er likevel to begrep som må sees på før vi går videre. Disse er svært viktig for forståelsen av naturen (Gud eller substansen). Disse to er natura naturans og natura naturata. Ved hjelp av disse to begrepene viser Spinoza to sider av naturen. Natura naturans betyr den skapende natur, mens natura naturata betyr den skapte natur. Med natura naturata viser Spinoza den side av naturen som utrykkes ved modiene. Det vil si den skapte natur og dens bestanddeler. Vi kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom disse og Gud. Guden utrykkes først og fremst ved dens skapende funksjon. Det vil si ved natura naturans, eller den skapende natur. Gud er selvfølgelig den bevirkende årsak til alle modiene, eller den uendelige mengden ting, men ifølge Spinoza er disse mer å forstå som produkter av Guds skapende kraft. Gud er den skapende natur, men han er ikke den skapte natur. Likevel er han uendelig, og det er en fullstendig misforståelse å tro at den skapte natur er noe som eksisterer utenfor Gud. I henhold til det som står ovenfor finnes det bare en substans. Gud kan kanskje sammenlignes med et menneske på dette punktet. En død menneskekropp kan ikke kalles et menneske, fordi det ikke besitter de egenskaper et menneske behøver for å være et menneske. På samme måte kan man kanskje si dette om Spinozas Gud. En natur bestående av kun modier, eller skapte ting, kan ikke innebære en Gud, fordi naturen uten en skapende bevirkende årsak ikke kan kalles natur eller Gud. Det er et absurd problem. Alt må ha en årsak.

Endelig har vi nådd fram til det hele Spinozas Gudsbegrep hviler på. Nemlig selve Gudsbeviset. Jeg håper at de viktigste begrepene har falt på plass i systemet slik at forståelsen av beviset blir lettere å få fatt på. Først Gud (substansen eller naturen i sin helhet):

* Definisjoner.

1. Ved Aarsag til sig selv forstaar jeg det, hvis Væsensbeskaffenhed forudsætter Eksistens, eller det hvis Natur kun kan begribes som eksisterende.

3. Ved Substans forstaar jeg det, som er i sig selv og begribes ved sig selv: d.v.s. det, hvis Begreb ikke behøver en anden Tings Begreb, som det skulde dannes af.

4. Ved Gud forstaar jeg et absolut uendeligt Væsen, d.v.s. en Substans bestaaende af uendelig mange Attributer, af hvilke hvert enkelt udtrykker en evig og uendelig Væsensbeskaffenhed.

Forklaring

1. Alt det, som er, er enten i sig selv eller i et andet.

2. Det, som ikke kan begribes ved et andet, maa begribes ved sig selv.

7. Om alt det, der kan begribes som ikke eksisterende, gælder, at dets Væsensbeskaffenhed ikke forudsætter Eksistens.

Spinozas definisjon av substans ( jfr. 3. Definisjon) innebærer at den er i seg selv og begripes ved seg selv (jfr. 1. aksiom). Dette innebærer derfor at det kun kan finnes en substans . En substans A kan ikke bli brakt til eksistens av en annen ting B; for hvis den kunne, ville ideen om B forutsette eksistensen til A; Og derfor vil ikke A tilfredsstille definisjonen av substans gitt ovenfor (jfr. 3. definisjon). Så enhver substans må ha sin egen årsak og inneholde sin egen forklaring (er i seg selv og begripes ved seg selv) (jfr.3. definisjon og 2. aksiom.); eksistens må være en del av dens essens (jfr. 1. definisjon). Sett at Gud ikke fantes (jfr. 7. aksiom). I så tilfelle ville Guds essens ikke innebære eksistens, og derfor ville han ikke være en substans. Men det er absurd, siden Gud er en substans per definisjon (jfr. 6. definisjon med forklaring). Derfor, ved reductio ad absurdum, Gud eksisterer. Som en sammenfatning kan vi kanskje si at; har man forstått Spinozas definisjon av Gud, så er samtidig Guds eksistens bevist. En analogi til dette, hentet fra mattematikken, kan være; har man forstått at roten av x i andre er lik x, så er det samtidig bevist.

Den svakeste delen i dette argumentet synes å være antakelsen av at hvis B er årsaken til A, så må B være innbefattet i A. Dette belager seg på en uholdbar identifikasjon mellom kausale forhold og logiske forhold. Det er ikke mulig å vite hva lungekreft er uten å vite hva en lunge er; men er det ikke mulig å vite hva lungekreft er uten å vite årsaken til lungekreft? Identifikasjonen av kausalitet og logikk er smuglet inn gjennom den originale, tilsynelatende harmløse, definisjonen av substans.

Spinozas Gudsbevis har overbevist få, men mange deler hans syn på naturen som et enkelt hele, et system bestående av sin egen forklaring av hele seg selv. Mange har også vært enige med han i at naturen opererer med nødvendighet, at alt som skjer er determinert, og at det ikke finnes noen mulighet for andre hendelser enn de aktuelle . Naturen er lovmessig.

Til tross for naturens lovmessighet, hevder Spinoza at Gud er fri. Men dette betyr ikke at Gud har noe sånt som fri vilje: Noe er fritt, sier Spinoza, hvis det eksisterer ved sin egen naturs nødvendighet og er determinert av sine egne handlinger alene. Både Gud og skapninger er determinerte, men Gud er selv-determinert, mens skapninger, som modier av Gud, er determinert av Gud ( Vi kan f.eks. velge å bruke paraply hvis det regner, men vi kan ikke velge at det regner).

Gud handler alene ud fra sin Naturs Love og uden at være tvunget af nogen.

Hva mener egentlig Spinoza med dette? Spinozas oppfattelse av verden ser her ut til å være i overensstemmelse med en rent naturvitenskapelig betraktning. Hva ligger det da i det, når han sier, at naturen er identisk med Gud? Er Gud her et tradisjonelt ord, som han hefter til sin forøvrig rent materialistiske naturoppfattelse, kun fordi han ennå ikke gjennomskuer, at han er materialist eller ateist?

Oppfattelsen av at Spinoza er ateist, som stadig kan sees fremført, var i vid utstrekning samtidens. Hvis man f.eks. slår opp på Spinoza i Pierre Bayles «Dictionnaire historique et critique» (1. Utg. 1695-97), ser man følgende innledning til artikkelen: «Spinoza (Benedictus de), jøde av fødsel, forlot jødedommen, tilsist ateist».Men det er en oppfattelse, som ikke kan opprettholdes skriver Oskar Borgman Hansen i sin innledning til hans oversettelse av Spinozas Etikk. For av de to attributter, som vi kjenner av den ene substans` uendelig mange attributter, er tenkningens på ingen måte underordnet utstrekningens. De er sideordnede . Den første læresetning i «Etikkens» andre del lyder: «Tænkning er et Gudsattribut, eller Gud er en tænkende ting». Dette innebærer, at enhver enkeltting har to sider (foruten uendelig mange andre, som vi ikke kjenner); det fysiske, som er i rommet, og begrepet, som svarer dertil, og som er like så virkelig som den fysiske side. Begrepet om tankesammenhengen, som den fremtrer i min bevissthet, er ikke noe subjektivt, den er selve tingens vesen i dette ene aspekt. Derfor heter den 7. Læresetning i «Etikkens» andre del: «Ideenes orden og forbindelse er den samme som tingenes orden og forbindelse». Det åndelige er likså virkelig som det materielle; men det er ikke forskjellige «ting»; det er forskjellige aspekter av den ene virkelighet. Det er derfor feil å kalle Spinoza for materialist. Og det er fullt ut forståelig, at han kaller substansen for «Gud». Den er jo det altomfattende, uendelige vesen, og dette vesen virker utfra sin lovmessighet, som ikke er bare mekanisk, men også åndelig. At hans gudsbegrep så er et annet enn det vanlige på hans egen tid, er en annen sak. Den tyske filosof Hegel har langt senere uttalt, at man snarere enn å kalle Spinoza «ateist» burde kalle han «akosmist»; han har ikke plass til en verden (kosmos) ved siden av Gud. Gud er alt.

Denne forklaringen er i og for seg grei nok, men jeg synes likevel at den halter litt. Hvis Gud er fri i kraft av at han er selv-determinert, så innebærer det likevel ikke at han nødvendigvis har en egen fri vilje. Det er ikke bevist at Guden har en fri vilje. Naturens lovmessighet forutsetter ikke at det finnes en Guddom som står bak det hele i kraft av å være det hele selv. Tenkningens attributt er også lovmessig i like stor grad som utstrekningens attributt, De er parallelle som f.eks. at sjelen er kroppens ide. Man kan godt tillegge substansen eller naturen en merkelapp, Gud, men det er likevel ikke bevist at naturen determineres av en fri vilje. Og en Gud uten fri vilje er vel ingen Gud? Her kreves det en videre forståelse av Spinozas frihetsbegrep. Med Guds frihet mener Spinoza at Gud er fri i kraft av at han handler med nødvendighet. Nødvendighet sees altså ikke som noen motsetning til frihet. Begrunnelsen for dette er at Gud er den uendelige substans og årsak til alle ting og til seg selv.Gud er fri fordi alt følger nødvendig fra hans essens. Guds skapte virkelighet er nødvendig fordi det ikke kan tenkes noe alternativ til hva Gud skaper (det han skaper er jo virkeligheten). Gud slipper ikke unna nødvendighet fordi han kan ikke tenkes som noe som kunne vært anderledes. Det Gud gjør blir nødvendig i kraft av at det er han, og han alene, som skaper alle ting. Gud er naturen, substansen, alt som er. Greit nok, det er, utifra Spinozas syn på frihet, naturlig å tro at han var troende på en Gud i ordets «rette» forstand. Jeg bruker hermetegn her fordi denne Guden er jo ikke uten videre en slik Gud som vi er vandt med. Jeg kan ærlig talt ikke se de helt store forskjeller mellom Spinozas Gud og naturen fra et ateistisk ståsted. Kanskje var han forsiktig med å fremlegge slike tanker fordi det neppe ville bli særlig godt mottatt av samtidige, men det kan også godt hende at han ikke tenkte slik. Et argument mot at han eventuelt tenkte slik jeg gjør, er at da ville, så vidt jeg kan se, ikke hans naturoppfatning utelate muligheten for en trancendent Gud (en Gud man kan tro på, men ikke bevise). Ved å tillegge substansen merkelappen Gud, så utelater han denne muligheten, for det kan jo ikke , slik jeg ser det, finnes to Guder. Kanskje var det nettopp dette han ville; utelate en trancendent Gud ved å kalle naturen Gud. Dette er det vanskelig å si noe om, men jeg vil ihvertfall ikke utelate muligheten. Umuligheten ved en trancendent Gud kan jo også ses på som en følge av at substansen virkelig er Gud. Det er nok mest sannsynlig å tro at Spinoza mente dette. Det er likevel uproblematisk å hevde at naturen «handler» med nødvendighet , og jeg vil derfor forsøke å trekke linjer til den aksiomatiske strukturen han valgte å skrive sin etikk på (Ethica ordine geometrico demonstrata).

Det kan i utgangspunktet virke merkelig at han skriver etikk på aksiomatisk form i likhet med Euklids Elementha , som er et aksiomatisk system for geometrien. «Etikken» består av 5 deler. I første del omhandles Gud, i andre del hva som følger av Guds vesen, i tredje del forklares lidenskapenes natur og opprinnelse, og i fjerde del hvordan lidenskapene, hvis de får lov til å dominere det menneskelige sinn, slavebinder mennesket. I femte og siste del viser Spinoza, hvordan fornuften kan befri mennesket fra lidenskapenes slaveri og gjøre det fritt. Jeg har tatt utgangspunkt i første del av «Etikken», som omhandler Gud. Hver del innledes av et sett definisjoner, og etter disse følger aksiomer eller grunnsetninger, læresetninger og beviser for disse. Den er skrevet i overensstemmelse med den geometriske metode , d.v.s. at den har en form som et deduktivt system. Hvorfor skrev han så «Etikken» på aksiomatisk form? Vi kan neppe tro at Spinoza la så mye i det når han fremlegger problemene i teoremer og definisjoner. Denne måten å skrive på var svært populært i samtiden, og noe av forklaringen ligger nok i dette. I tillegg er mange av hans beviser så formallogisk svake at man virkelig kan begynne å lure. Hans måte å skrive på kan heller sees på som et genialt virkemiddel for å beskrive naturens nødvendige og aksiomatiske struktur. Det vil si at det er mer eller mindre et bilde på virkeligheten i form av språket. Jeg tror det kan være en løsning. Spinoza har ihvertfall hatt stor innvirkning på tiden etter at han skrev sitt verk, og jeg tror at noe av grunnen er at denne fremstillingsmåten falt godt i smak hos de kommende generasjoner (jfr. strukturalismen).

«Jeg mener ikke at jeg har funnet den beste filosofi, men jeg vet jeg har funnet den sanne», sier Spinoza. Det er store ord, selv for en betydelig tenker. Ja, det er en fantastisk påstand når en tenker på at han i en forstand mener å ha forklart alt og at det finnes et stort antall andre, tildels sterkt motstridende teorier, filosofiske og vitenskapelige, som har de samme pretensjoner. Hvordan skal en ta stilling til et slikt syn på sin egen filosofi? Er det overhodet mulig når en vet at Spinozas filosofi «bare» er en blant mange? Ja, jeg tror det er mulig, og jeg håper at jeg har klart å vise hvordan. Jeg skal ikke hevde at Spinozas filosofi er den eneste sanne, slik den utvilsomt var for Spinoza selv. Det vil formodentlig forutsette at man selv kjenner Sannheten , og det gjør vel de færreste. Men jeg vil tilslutte meg til den tro, at selv om vi ikke kan følge Spinoza i ett og alt, så inneholder hans filosofi en innsikt i noen av «livets» sammenhenger som også er gyldige og aktuelle for oss, og at vi alle derfor har noe vesentlig å lære av denne filosofi. Jeg tror at menneskets evige trang til å få vite hvem de selv er, er det som gjør denne filosofien så interessant. Det er det evige spørsmålet om ; hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi til?, som ligger til grunn for hans filosofi, og som etter mitt skjønn gjør hans filosofi så aktuell til alle tider, og derfor verdt et studium. For mange kan det bli det denne filosofien først og fremst er ment å være, et studium av seg selv.

IV. Bibliografi.

Spinoza, Baruch de: Ethica ordine geometrico demonstrata, Opera posthuma 1677. (Etikk fremstillet på geometrisk måte, dansk overs. ved S.V. Rasmussen, København 1933.)

Hansen, Oskar Borgman: De store tænkere: Spinoza (Fra serien De store tænkere. Berlingske Filosofi Bibliotek i årene 1964-71.) Fotografisk opptrykk- 2. Utgave, 1. Opplag , Tano, Oslo 1991.

Koch, Carl Henrik: Den Europæiske filosofis historie - Bind 3: Fra reformationen til oplysningstiden., Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S, København 1983.

Gilson / Langan, Modern Philosophy: Descartes to Kant, Random House, New York.

Deleuze, Gilles: Spinoza: Practical Philosophy, oversatt av Robert Hurley, City Lights Books, San Francisco.