Utgangspunktet for oppgavens innhold er hovedsakelig Descartes` Principia Philosophia (Principles of philosophy), og Spinozas Ethica Ordine Geometrico Demonstrata (Ethics). Årsaken til vektleggelsen på disse to verkene, er deres systematiske oppbygning, som gir et bra sammenligningsgrunnlag mellom de to filosofenes respektive systemer.

II. Descartes om substans.

Utgangspunktet for Descartes` metafysikk er å forklare det mekanisk-matematiske system som den nye naturvitenskapen beskriver. Dette bilde av verden som et stort system av materie som beveger seg etter mekaniske lover, vant etterhvert anerkjennelse hos både vitenskapsmenn og filosofene. Descartes var også overbevist om at dette var riktig. Men hvilken plass har tanken i et slikt univers? Hvordan forholder denne fullstendige ikke-åndelige verden seg til den ånden som oppfatter den? Hvordan passer menneskelige verdier og mennesketanken inn i dette nakne, mekaniserte system. Enkelte filosofer søkte å løse problemet ved å hevde at også tenkningen egentlig ikke er annet enn materie, f.eks. at tenkning kun er bevegelse i materiens minste deler. De fleste filosofer, inkludert Descartes, valgte imidlertid å inndele verden i to deler; materie, hvis viktigste kjennetegn er at den har utstrekning, og ånd, hvis mest karakteristiske egenskap er at den tenker. Med dette for øye tar Descartes fatt på oppbyggingen av sitt store system.

Aristoteles definerte, i Kategoriene, substans som «det som er subjektet for predikater og som ikke selv er predikat for noe annet.». Kontrasten her ligger mellom ting (subjekter) som eksisterer uavhengig (som f.eks. en individuell mann eller hest) og egenskaper eller attributter (som f.eks. å være plattfot) som kun kan være predikater for, eller tilhøre, et subjekt. Ved å ta til seg idéen om uavhengig eksistens, gjør Descartes et poeng av at kun Gud kan eksistere uavhengig av en hvilken som helst ting. Dermed blir det i streng forstand bare Gud som tilfredsstiller kravene til substans. Likevel tillater Descartes at andre ting kvalifiserer seg som substans i en annen forstand. Nemlig at de er uavhengig av andre ting unntatt Gud, eller som han sier, de trenger intet annet enn overensstemmelsen med Gud for å eksistere. Dermed blir det ofte hevdet at Descartes gir to forskjellige definisjoner av substans.

Gud er årsak til seg selv og eksisterer uavhengig av andre ting. Gud er substans. Ifølge dette tilfredsstiller ikke døde og levende ting skapt av Gud kravene til substans. Descartes sier likevel at så lenge de kun avhenger av overensstemmelsen med Gud og samtidig ikke er avhengig av noen Gudsavhengig skapt ting, så er de substanser. Men, de er uansett å anse som «skapte substanser». Descartes karakteriserer også substans som det som har egenskaper, kvaliteter, eller attributter. Substans beskrives som «bærer av», forskjellige, «egenskaper», «kvaliteter», «attributter», «modi», «aksidenser» eller som noe disse tilhører. Beskriver Descartes her to forskjellige ting, eller er de beslektet, slik at det er to forskjellige måter å fremheve to sider ved ett og det samme på? Den andre beskrivelsen ligner mye på den aristoteliske måten å karakterisere substans på; som subjekt for predikater. Egenskaper, kvaliteter, og alt det andre, er, stort sett, karakteristikker av en substans, eller aksidenser ved en substans. Men Aristoteles utdypet dette ved å si at substanser (til forskjell fra egenskaper) er selvtilstrekkelige, og dette er i overensstemmelse med Descartes` første beskrivelse. Substanser er «uavhengige», og «eksisterer for seg selv». Dette markerer en klar sammenheng mellom de to beskrivelsene av «uavhengig eksistens» og «å være subjekt for predikater».

Skapte ting er av to slag; noen er slik at de ikke kan eksistere uten andre ting, mens noen behøver kun overensstemmelsen med Gud for å eksistere. Dette skillet markeres ved å kalle de sistnevnte «substanser», og de førstnevnte «kvaliteter» eller «attributter» ved substanser. Dermed vet vi foreløpig dette om Descartes` metafysikk:

1. Gud avhenger av ingen andre ting enn seg selv for å eksistere (Gud er årsak til seg selv og uavhengig substans).

2. Skapte substanser avhenger av Gud for deres eksistens (skapte substanser trenger bare overensstemmelsen med Gud for å eksistere).

3. Skapte attributter eller kvaliteter avhenger av den skapte substans ved hvilke de er attributter eller kvaliteter (attributtene må tilhøre eller være egenskaper ved substanser).

Det er bare Gud som ikke avhenger av noe annet for å eksistere. Punkt 2 og 3 ser ut til å vise at det finnes forskjellige grader av avhengighet, forskjellige grader av virkelighet. Descartes svarer bekreftende på dette:

Dette viser at Descartes` to karakteristikker av substans er nært knyttet sammen. a) Som hva som eksisterer på en slik måte at det ikke avhenger av noe annet for å eksistere, b) som subjekt for egenskaper. Likevel kan denne sammenhengen mellom dem føre til litt forvirring. Anthony Kenny skriver;

«the way in which modes depend on substance is not the same as that in which finite substances depend on the infinite substance. Modes are logically dependent on substance; they «inhere in it as subject»....Created substances are not logically, but causally, dependent on God. They do not inhere in God as subject, but are effects of God as creator.»

Selv om Descartes ikke eksplisitt skiller mellom disse to formene for uavhengighet, og selv om hans snakk om grader av virkelighet får oss til å bli forvirret, så forvirret ikke dette han selv. I følge andre sett av Replies er modiene av en skapt substans like avhengige av Gud som de skapte substansene selv er. Modiene er også skapt av Gud. Dette viser at Descartes klart og tydelig mener at modiene har to typer avhengighetsforhold; ett til skapte substanser, det andre til Gud. Det finnes intet bevis for at han mente at skapte substansers avhengighet av Gud er av samme sort som modiers avhengighet av substanser.

Den aristoteliske oppfatning av at substanser er subjekt for egenskaper kan lede fra idéen om en hest eller et menneske som en individuell substans til idéen om substans som et underliggende karakterløst substratum. Denne idéen ser ut til å leve videre i Descartes` teori også.

Our first knowledge of a substance cannot come from the mere fact that it is an existing thing; for this in itself has no effect on us.... (Vi kan imidlertid lett forstå substans ved en av dens attributter): ....From percievintg the presence of an attribute we conclude to the necessary presence also of some existing thing or substance to which it may be attributed.

Akkurat hvordan en substans er lik, eller forskjellig fra, dens attributter eller sine andre egenskaper er mer forståelig når Descartes forklarer at ting kan være forskjellige fra hverandre enten «virkelig» (dvs. ingen av dem avhenger av den andre for å være til) eller «modalt». Gitt at substanser «eksisterer for seg selv» og er «uavhengige», så følger det at de er uavhengige av hverandre. Det er altså «en virkelig forskjell» mellom to substanser, og vi kan erkjenne at to substanser er virkelig atskilt fra det faktum at vi kan klart og distinkt forstå den ene som atskilt fra den andre. Annerledes er det med «den modale distinksjonen» mellom substansen og dens aksidensielle modi, som f.eks. dens bestemte form. Vi kan forstå substansen uten modi, men vi kan ikke forstå modiene som atskilt fra substansen. Det er viktig å merke seg at selv om Descartes sier om et modi at det ikke kan eksistere atskilt fra substansen, så mener han ikke at firkantete former kun kan bli forstått som utstrakte tings form. Han mener også at den firkantete formen av en ting, selv om den er kvalitativt den samme som den firkantete formen av en annen ting, at den er et annet modi. Det samme gjelder for modi av tanker. Vi kan f.eks. begjære den samme tingen, men mitt begjær er ett modi, ditt er et annet avhengig av deg.

Modi og aksidenser trenger substanser, men trenger ikke substanser også modi? Kan vi, som Descartes sier, «klart erkjenne en substans atskilt fra modiet som vi sier er atskilt fra den»? Svaret lyder som følger; En substans kan eksistere atskilt fra en annen; den kan eksistere atskilt fra de bestemte modi den tilfeldigvis har; men den kan ikke eksistere helt uten modi, for det finnes visse attributter som ikke substanser kan tenkes foruten. Attributtene jeg tenker på er:

1. Ekstensjonalitetens attributt (attributten av å være utstrakt eller å ha lengde, bredde, og dybde). Selv om en gitt substans kan tenkes uten den bestemte modale formen den har, så kan den ikke tenkes uten form i det hele tatt. Den kan ikke tenkes atskilt fra ekstensjonalitetens attributt.

 People may ask otherwise, but I do not think they have any conception other than this. When they distinguish substance from extension or quantity, either they mean nothing by the term substance; or they simply have a confused notion of an incorporeal substance, which they falsely attach to corporeal substance.

 2. Tenkningens attributt (attributten av å være tenkende eller å være abstrakt immateriell ånd).

Selv om en gitt substans kan tenkes uten de bestemte idéer eller modi den har, så kan den ikke tenkes uten idéer i det hele tatt. Den kan ikke tenkes atskilt fra tenkningens attributt.

Vi har nå kommet fram til noe svært sentralt i forhold til Descartes` metafysikk. En «hovedattributt» er en attributt som konstituerer substansers natur og essens, og som alle andre egenskaper refererer til. Ekstensjonalitetens attributt konstituerer materielle substansers natur, og tenkningens attributt konstituerer tenkende substansers natur. At «tenkning» og «utstrekning» er de eneste «hovedattributter» som finnes er bakgrunnen for den vanlige karakteristikken av Descartes som dualist. Det er to typer virkelighet eller væren: Alt som eksisterer eller har en eller annen grad av virkelighet, enten det er substans, attributt, eller modus, enten det er skapt eller ikke, avhengig eller uavhengig, eksisterer enten som; a) noe legemlig, som del av materiell, utstrakt virkelighet, eller som b) bevissthet, som del av immateriell, åndelig, tenkende virkelighet.

Alt legemlig forutsetter utstrekning, og er å betrakte som et modi av en utstrakt ting. F.eks., form kan ikke forstås uten som i en utstrakt ting, og bevegelse kan ikke forstås uten som bevegelse i et utstrakt rom. Den cartesianske termen «modus» (egenskap) står for det som refererer til «attributt» (hovedegenskaper). Å være firkantet refererer til å være utstrakt, og «firkantethet» er en ekstensjonell modus. Ingenting kan være kun utstrakt uten å ha en eller annen form, f.eks. firkantet, og det å være firkantet er en måte å være utstrakt på. Men hva med bevegelse? Er bevegelse en modus av ekstensjon også? Bevegelse er selvfølgelig modalt avhengig av en utstrakt ting i bevegelse som f.eks. en stein, og, kan ikke forstås som uavhengig av den. Men, å ha den eller den graden av bevegelse eller fart er ikke en måte å være utstrakt på. Descartes sier likevel om bevegelse at det ikke kan forstås som noe annet enn bevegelse i et utstrakt rom. Descartes forklarer forskjellene mellom form og bevegelse ved å snakke om både modi «av» ekstensjon og modi som «tilhører» ekstensjon. Når det gjelder tenkningens side ved substans/hovedattributt/modus-skjemaet sier Descartes at alt det vi måtte finne i bevisstheten er simpelthen et av de forskjellige modi ved tenkning. Forestilling, fornemmelse og vilje kan kun bli forstått i en tenkende ting. I likhet med at det å være firkantet og at det å være rund er to forskjellige måter å ha en form på, så finnes det også forskjellige måter å ha en form på innenfor tenkningens attributt (f.eks. fornemmelse og benektelse av et sanseinntrykk).

Når det gjelder en av Descartes` grunnleggende typer av virkelighet, immateriell eller tenkende realitet, så finnes det mange individuelle substanser, mange individuelle bevisstheter.

Each of us concieves of himself as a concious being, and can in thought exclude from himself any other substance, whether coscious or extended; so from this mere fact it is certain that each of us, so regarded, is really distinct from every other conscious substance and from every corporeal substance.

Men, de materielle individuelle tingene er ikke så klart individuelle substanser. Til forskjell fra menneskelige bevisstheter, så er ikke menneskelige kropper (eller steiner eller hester) numerisk forskjellige individuelle substanser, men deler av materiell substans eller kropp som sådan. Et individuelt menneske er ikke en individuell substans, men er derimot å forstå som en del av substansen menneske, eller som «et utrykk» for menneskenaturen forstått som substans.

 ...body, regarded generally, is a substance..., but the human body, inasmuch as it differs from other bodies, is composed only of a certain configuration of members and of other similar accidents, while the human mind is not similarly composed of any accidents, but is a pure substance. For although all the accidents of mind be changed, although, for instance, it think certain things, will others, percieve others, etc., despite all this it does not emerge from these changes another mind; the human body on the other hand becomes a different thing from the sole fact that the figure or form of any of its portions is found to be changed.

I Descartes` søken etter sikkerhet har han vært nødt til å dele mennesket i to deler, å skille tanken fra legemet. Descartes er her i en vanskelig stilling. Tanken krever ikke noe legemlig for å kunne eksistere. Og at menneskets legeme, i likhet med en hvilken som helst materiell ting, ikke må kunne tenkes for å eksistere, er uten videre klart. På den annen side vil Descartes heller ikke godta den konklusjon som synes å følge; at sjelen ganske enkelt er plassert i legeme, som den bruker som et slags verktøy. Denne konklusjonen er for urimelig. Descartes har ikke til hensikt å benekte at sjelen påvirkes av kroppen like så vel som kroppen av sjelen, og at de på en eller annen måte må utgjøre en enhet. Han mener til og med å ha lokalisert setet for denne vekselvirkning, nemlig i den såkalte konglekjertel, glandula pinealis. Men han er oppmerksom på at dette på ingen måte løser problemet. Hans siste ord blir at mennesket har en bevissthet som på en eller annen uforklarlig måte eksisterer i legemet; bortsett fra denne ene gnist er mennesket like meget en maskin som et hvilket som helst verktøy det selv lager, om enn mer komplisert. Det er viktig å merke seg at det kun er menneskene som er i besittelse av sjel. Dyrenes atferd er rent mekanisk, og det er en illusjon hos menneskene å tro at dyrene har følelser.

 Jeg har nå tatt for meg hovedtrekkene ved Descartes` substanslære. Som en liten oppsummering vil jeg nå skissere de viktigste poengene ved Descartes` metafysikk.

(I) Gud er selvtilstrekkelig og uendelig substans, og innebærer nødvendig eksistens.

(II) a) Skapte materielle substanser må stemme overens med Gud og må med nødvendighet

være knyttet til ekstensjonalitetens attributt. Individuelle materielle ting er deler av

materiell substans eller kropp som sådan, og er ikke alene i seg selv substans.

b) Skapte tenkende substanser må stemme overens med Gud og må med nødvendighet

være knyttet til tenkningens attributt. Individuelle bevisstheter er individuelle substanser.

(III) Modi er med nødvendighet knyttet til skapte substanser, og de er avhengige av Gud (er

skapt av Gud).

Spinoza forkaster enhver form for dualisme, både Descartes` metafysiske lære om de to substanser og den religiøse tvedeling mellom Gud og verden. Descartes presiserer at det er en radikal forskjell mellom utstrakt, materiell substans og åndelig, immateriell substans. Hvis forskjellen er så stor, spør Spinoza, hvordan kan en imateriell substans skape materiell substans? Videre, hvordan er det mulig at materiell og imateriell substans kan virke på hverandre? Et annet problem er mangfoldet av substanser. Dette gjenfinnes hos både Descartes og Aristoteles, og er problematisk på grunn av antakelsen av substans som en uavhengig eksisterende entitet. Hvis substans er uavhengig eksisterende, spør Spinoza, hvorfor skulle de da virke på hverandre, eller på noe som helst. Tross alt, hvis den er uavhengig, så er den selvtilstrekkelig. Enten er det kunen uavhengig ting, eller hvis det er mange, så virker de ikke på hverandre i det hele tatt (Leibniz valgte det andre alternativet).

Begreper som ifølge Spinoza, inngår i sammenhengen, eller som sammenhengen består av er; substansen (naturen i sin helhet, Gud), attributt og modus. Det finnes bare en substans (en evig og uendelig Gud, en natur i sin helhet). «There can be, or be concieved, no other substance but God.» Substansen består av et uendelig antall attributter, som hvert uttrykker og representerer Gud på sin måte. «God, or substance consisting of infinite attributes, each of which expresses eternal and infinite essence, necessarily exists.» Her er nok et viktig skille mellom Descartes og Spinoza. Mens det for Descartes bare eksisterer tenkning og utstrekning, så gjelder det for Spinoza at det finnes uendelig mange attributter. Vi vet at det finnes uendelig mange attributter fordi Gud har uendelig eksistens, er den eneste substansen og kan ikke bli begrenset av tenkning eller utstrekning. Men, det er kun tenkning og utstrekning som menneskene kan ha tilgang til. Grunnen er at disse attributtene er de eneste som avspeiler det vi i en viss forstand selv er. Vårt legeme kjennetegner en viss utstrekning, og sjelen kjennetegnes ved at den tenker. Utstrekningens attributt er for Spinoza, som for Descartes, selve betegnelsen på det å være utstrakt uten å selv være bundet til en bestemt og begrenset form. Tilsvarende for tenkningens attributt, som er selve betegnelsen på selve den egenskap å være tenkende eller å kunne tenke, uten å være bundet til noen bestemt og begrenset tanke.

Et menneske er et eksempel på en del av substansen (av naturen eller Gud). «Modus» er en generell betegnelse på det som er en slik del av det hele. Dette skiller seg fra Descartes` oppfatning. Modiene er ikke for Spinoza skapte substanser utenfor Gud, men er alle et bestemt og begrenset uttrykk for Gud eller substansen. De enkelte tanker eller ideer hører inn under tenkningens attributt, mens de enkelte materielle ting hører til under utstrekningens attributt. Alle tanker uttrykker og grunner seg på eller utspringer fra en tenkende evne, eller substansen for så vidt som den betraktes som en «tenkende ting». De innebærer tenkningens attributt. Utstrekningens attributt betegner det som er felles for alle materielle eller legemlige ting, nemlig det at alle ting utspringer fra og grunner seg på og derfor utrykker utstrekning. Det er verd å merke seg at modiene ofte er vidt forskjellige uttrykk for ett og det samme. «Enheten i alle forskjeller» eller «forskjeller som uttrykk for det samme» kan tjene som nøkkeluttrykk til Spinozas lære om substansen.

Substansen og attributtene eksisterer altså ikke utenfor modiene. Enhver modus er et bestemt og begrenset uttrykk for sitt attributt og derigjennom for substansen. Substansen, eller Gud, er en immanent årsak til at modiene er til og fungerer og virker på hverandre som de gjør. Å skjønne Spinozas Gudsbegrep innebærer derfor å forstå noe som skjer i en selv, i ens samvirke med andre deler av naturen. Her atskiller Spinozas Gudsbegrep seg bl.a. fra det kristne. Det kristne Gudsbegrep er ofte oppfattet slik at Gud er «en helt annen», og dermed «en» man kan stå i forhold til og også vende seg bort fra. Spinozas Gud kan ikke unngås. Å benekte hans eksistens er å motsi seg selv. Det er å benekte at man selv eksisterer mens man gjør det.

Substansen og attributtene trenger ikke noe annet for å være til eller begripes. Det kan ikke være noe utenfor dem som de kunne begripes ved eller forårsakes av. Tenkningens attributt representerer selve tenkningens eller forståelsens dimensjon, selve det å kunne tenke. «Thought is an attribute of God; i.e. God is a thinking thing.» Utstrekningens attributt representerer selve den utstrakte eller fysiske krafts dimensjon, selve det å være utstrakt eller å være en fysisk kraft. «Extension is an attribute of God; i.e.God is an extended thing.» De to attributtene er enestående gitte størrelser, og man kan ikke, eller skal i hvertfall ikke kunne tenke seg, at de skulle opphøre å eksistere som dimensjoner. Hvis man kan det, er det et tegn på at man tenker, ikke på selve tenkningens eller utstrekningens dimensjon, men på et eller annet bestemt og begrenset uttrykk for dem, dvs., man tenker på modiene. Modiene kan opphøre å eksistere. Ethvert menneske kan når som helst opphøre å være til, og når vi eksisterer så trenger vi ustanselig hjelp for å fortsette, såvel legemlig som sjelelig eller forståelsesmessig. Derfor er vi alltid mer enn «bare» oss selv. Vi er i en vesentlig forstand dette annet eller de andre som hjelper oss å eksistere.

Finnes det en sammenheng mellom de to arter modi, eller eksisterer modiene i de to attributter hver for seg i absolutt isolasjon fra hverandre? De er ganske visst forskjellige, men de eksisterer ikke desto mindre i intim forbindelse med hverandre. Det kan kanskje sies at de er parallelle, uten at det er noen årsakssammenheng mellom dem. Dvs. At en idé (en modus i tenkningens attributt) alltid er en idé av noe, en ting (primært en modus i utstrekningens attributt). Nøkkelen til denne teorien er Guds absolutte uendelighet. Antakelsen om en slik psykofysisk parallellisme gir en mulig løsning på sjel/legeme problemet. Sjelen til et menneske er vesensforskjellig fra legemet, men de eksisterer parallelt i en gjensidig avhengighet.

Det gjenstår to begreper som må sees på før vi går videre. Natura naturans og natura naturata. Disse avspeiler to sider av naturen. Natura naturans betyr den skapende natur, mens natura naturata betyr den skapte natur. Gud er ett med den skapende natur, og utgjør derved den indre årsak til naturen som helhet og dens deler. Men det er den skapte natur som utgjør naturen som helhet med alle dens deler, dvs. de uendelige og endelige modi. Det er misvisende å si at Gud er ett med naturen som helhet. Gud er den indre enhet i naturen som helhet. Fordi Gud er absolutt uendelig, er Gud udelelig. Derfor må Gud være totalt til stede i alle sine virkninger, og like mye i delene som i helheten. Av dette følger at ingenting i den skapte natur kan være reelt atskilte substanser, de er bare modalt forskjellige, men indre forbundet med hverandre gjennom sin indre felles årsak, Gud.

Spinoza antar at alle strukturelle og funksjonelle forhold i naturen er årsaksbestemt, og at samme type årsak med nødvendighet frembringer samme type virkning. Det er imidlertid misvisende å utlegge hans oppfatning som en mekanistisk determinisme. Det ville forutsette at alle årsaker var ytre, men for Spinoza er alle endelige ting dels bestemt ut fra sin egen natur, og dels fra ytre årsaker. I det øyeblikk en ting bare er bestemt av ytre årsaker, opphører den å være til, i følge denne teorien. Teorien gir også grunnlaget for Spinozas frihetslære. Jo mer et endelig vesen er bestemt utfra sin egen natur til å være, føle eller handle på en bestemt måte, desto friere er vedkommende. Da Gud skaper utfra sin natur, er han fri, men det har ingen mening å tillegge Gud en fri vilje. Blant annet derfor er det ikke mulig å tenke seg at det som skjer i Verden har et formål. Det finnes intet over eller ved siden av Verden, og intet formål, som styrer dens gang. Hva som skjer i verden er i seg selv hverken godt eller ondt. Dette har kun mening sålenge vi tror at Verden kunne vært anderledes enn den faktisk er. Når mennesket innser at det ikke er tilfelle, så innser det også at vurderinger kun er uttrykk for uvitenhet. Verden er hverken god eller ond, men er innrettet, som den er, med nødvendighet.

Under følger Spinozas definisjoner av Substans. Jeg håper at de viktigste begrepene har falt på plass i systemet slik at forståelsen av sitatene blir lettere å få fatt på.

1. By that which is self-caused I mean that whose essence involves existence; or that whose nature can be conceived only as existing.

3. By substance I mean that which is in itself and is concieved through itself; that is, that the conception of which does not require the conception of another thing from which it has to be formed.

1. All things that are, are either in themselves or in something else.

2. That which cannot be conceived through another thing must be conceived through itself.

Spinozas definisjon av substans ( jfr. 3. Definisjon) innebærer at den er i seg selv og begripes ved seg selv (jfr. 1. aksiom). Dette innebærer derfor at det kun kan finnes en substans . En substans A kan ikke bli brakt til eksistens av en annen ting B; for hvis den kunne, ville ideen om B forutsette eksistensen til A; Og derfor vil ikke A tilfredsstille definisjonen av substans gitt ovenfor (jfr. 3. definisjon). Så enhver substans må ha sin egen årsak og inneholde sin egen forklaring (er i seg selv og begripes ved seg selv) (jfr.3. definisjon og 2. aksiom.); eksistens må være en del av dens essens (jfr. 1. definisjon).

Den svakeste delen i dette argumentet synes å være antakelsen av at hvis B er årsaken til A, så må B være innbefattet i A. Det er ikke mulig å vite hva lungekreft er uten å vite hva en lunge er; men er det ikke mulig å vite hva lungekreft er uten å vite årsaken til lungekreft?

I følge hele tankegangen i Ethica følger enkeltgjenstandene både kausalt og logisk fra substansen og skal forstås utfra denne. Spinoza har imidlertid sett at en slik utledning kun er mulig, hvis det finnes ledd av fallende universialitet innskutt mellom den uendelige og evige substans og de endelige modi eller enkeltgjenstander. Substansen fremtrer gjennom sine attributter (Den skapende Natur). Substansen fremtrer videre i sine modi, og Spinoza skjelner mellom uendelige og endelige modi. De uendelige modi inndeles dernest i umiddelbare og middelbare. De umiddelbare og uendelige modi bestemmer Spinoza som faste og evige ting, som substansen hverken kan begripes eller være foruten. Hvis substansen betraktes under utstrekningens attributt, utgjør hvile og bevegelse de umiddelbare og uendelige modi, dvs. grunnbegreper, som må anvendes ved enhver beskrivelse av den utstrakte verden. Tilsvarende er det uendelige intellekt eller idéen om Gud den umiddelbare og uendelige modus, når substansen betraktes under tenkningens attributt. De middelbare og uendelige modi er kun dunkelt omtalt i Etikken. Han kaller dem for facies totius universi, hele Universets ansikt. Da Universet kan betraktes både under utstrekningens og tenkningens attributt, må det bety, at det kun finnes to middelbare og uendelige modi, enten Universet som en konstant fysisk helhet eller som et konstant sammenhengende system av idéer. Samtlige modi utgjør den skapte natur. 

Det er klart at Spinoza har oppstillt en serie av begreper av fallende universialitet. Begrepet om utstrekning er mere alment enn begrepet om det utstrakte i hvile og bevegelse, som igjen er mere alment enn begrepet om en utstrakt verden, som er konstant, dvs. hvor summen av hvile og bevegelse er konstant. Nederst følger så de singulære begreper om de enkelte materielle ting. Det tilsvarende gjelder for serien som innledes med tenkningens attributt. De enkelte endelige modi oppfatter Spinoza som individuelle og endelige ting. I motsetning til substansen, som er hevet over tiden, oppstår og forgår de endelige modi i tiden.

Jeg skal nå kort oppsummere noen av de mest karakteristiske trekk ved Gud og attributtene på den ene siden og modiene på den annen.

(I) For substansen og attributtene gjelder det at;

-de er i seg selv (in se esse)

-de begripes ved seg selv (per se concipi)

-de er årsak til seg selv (causa sui)

-de har en essens som innebærer nødvendig eksistens, eller de eksisterer med nødvendighet.

(II) For modiene, herunder oss selv, gjelder det at;

-de er i noe annet (in alio esse)

-de begripes ved noe annet (per aliud concipi)

-de er forårsaket av noe annet (causa alia)

-de har en essens som ikke innebærer nødvendig eksistens, eller de eksisterer ikke med

nødvendighet.

Dette «annet» som modiene er i, begripes ved og er forårsaket av, er naturlig nok Gud eller substansen. Mere spesifisert; de enkelte ideer er i, begripes ved og er forårsaket av tenkningens attributt (av substansen eller Gud for så vidt som den forstås som en uendelig tenkende kraft), og de enkelte materielle er i, begripes ved og er forårsaket av utstrekningens attributt (av substansen eller Gud for så vidt som den forstås som utstrekning eller en uendelig fysisk kraft). 

Mange av Descartes` enkeltresultater og hypoteser synes oss i dag ikke bare feilaktige, men latterlige, og mange av hans grunnbegreper og distinksjoner er nå oppgitt som lite fruktbare. Det gjelder f. eks. den skarpe dualisme mellom ånd og legeme. Vitenskapen i dag søker å bringe de mekaniske og biologiske studiefelter sammen uten å gjøre vold på forestillingen om levende vesener som organismer, slik Descartes kanskje gjorde. Arne Næss sier: «Med ham (Descartes) ble rasjonalismen ført frem som det eneste forsvarlige filosofiske standpunkt. Følelseslivet og mennesket som helhet ble forsømt i troen på at man ved rasjonell tenkning kunne finne svar på vesentlige spørsmål. Ved å skyve det følelsesmessige og sjelelige bort fra virkeligheten, danner han grunnlaget for mye av det vi i dag finner kritikkverdig og som går ut på å fremstille verden som en maskin og alt levende utenom menneskene som automater». Likevel er fenomenene Descartes beskriver og spørsmålene han undret seg over, noe av det den moderne vitenskap grubler over i dag. Sammenhengen mellom sjel og legeme er eksempel på dette. Descartes har blitt referert til som «den moderne filosofiens far» helt siden det 18. Århundre. I forhold til dette er det lett å glemme at Descartes stod ovenfor en idé som falt utenfor det moderne prosjekt: Gudsidéen, som rommet mer fullkommenhet enn vi er i stand til å tenke, et guddommelig overskudd i det tenkte som ikke stammet fra tankeakten. I dag da regningene strømmer inn for de utilsiktede skadevirkningene av det moderne prosjekt, er det lett å gjøre Descartes til syndebukk, og å glemme hva en hel epoke glemte, at han fant redningen fra det endelige ved Fornuftens kilde.

«Det er enkelte mennesker som er store fordi de er representanter for sin egen tids virkelighet og avspeiler denne slik den er. Et slikt menneske var Voltaire, om hvem det i et epigram er sagt at han uttrykte enhvers tanker bedre enn noen. Men det finnes andre mennesker som er store fordi de legemliggjør sin egen tids mulighet og magisk avspeiler fremtiden. De uttrykker de tanker som vil være alle manns eie to eller tre århundrer senere. Et slikt menneske var Descartes.»

Spinozas kanskje største innflytelse på ettertiden er hans eliminering av en transcendent Gud. Dette ble tatt til inntekt for de anti-kristne rasjonalistene i det 18. århundre som en triumf for fornuften ovenfor religion. Han hadde «satt Gud på plass», slik at Gud ble mer å forstå som et nødvendig prinsipp mer enn som en gammel monark som blander seg inn i sakene. Det er viktig å ikke misforstå Spinoza på dette punktet. Det er det kristne gudsbegrepet han utelukker, ikke eksistensen av Gud. Spinozas substansbegrep førte til en økt tro på mennesket som fritt vesen, at verden er lovmessig, og en klarere forklaring av skillet og sammenhengen mellom sjel og legeme enn det Descartes fremstilte. Hvis Descartes kan kalles modernismens far, så er Spinoza modernismens perfekte uttrykk.

V. Bibliografi. 

Descartes, René: Principles of Philosophy, fra: Descartes: Philosophical Writings, oversatt og redigert av: Elizabeth Anscombe og Peter Thomas Geach, med introduksjon av: Alexandre Koyré, Nelson, London -1966.

Descartes, René: Meditations on First Philosophy, Objections against the Meditations and Replies, fra: Great books of the Western World, bind 31, sjefsredaktør: Robert Maynard Hutchins, William Benton, Chicago -1952.

Spinoza, Baruch: The Ethics, Treatise on the emendation of the Intellect and selected letters, oversatt av Samuel Shirley, redigert, med introduksjon, av Seymour Feldman, Hackett Publishing Company, Cambridge -1992.

Woolhouse, R.S.: Descartes, Spinoza, Leibniz: The concept of substance in seventeenth-century metaphysics, Routledge, London -1993.

Koch, Carl Henrik: Den Europæiske filosofis historie - Bind 3: Fra reformationen til oplysningstiden., Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck A/S, København -1983.

Beardsley, Monroe C.: The European Philosophers: From Descartes to Nietzsche, Random House, New York -1960.

Gilson / Langan, Modern Philosophy: Descartes to Kant, Random House, New York.

Deleuze, Gilles: Spinoza: Practical Philosophy, oversatt av Robert Hurley, City Lights Books, San Francisco.